Gråna på miljøtrening

Når vi skaffet Gråna bestemte jeg meg for at jeg ville ta ho med på valpeshow. Satte meg som mål at ho skulle være klar for det i mars, da det var en utstilling arrangert av elghundklubben. Vi miljøtrente så godt vi kunne hele vinteren, men det var vel først i februar at vi dro til Steinkjer på miljøtrening med hundeklubben der (da var Gråna 16 uker ca). Ho syntes det var litt vel skummelt med sååå mange folk og hunder på en og samme plass. Vi hadde bare mulighet til å dra en gang til og fortsatt syntes ho det var ganske skummelt, så valpeshow ble satt på vent. Så kom vår og lamming og da var det ikke tid til noe annet.

Nå er lamminga så og si over og jeg har regnet meg fram til at om vi setter igang treninga nå, så har vi snaue fire uker på å bli klare for en utstilling i Verdal 18. juni. 2 uker etter så er Gråna 9 mnd, så dette er virkelig siste sjanse! Har ikke noen andre mål for utstillinga enn at Gråna skal få en grei opplevelse og at jeg skal få et innblikk i hva som skjer på en utstilling (har aldri vært på en før). Så får ho lære å stå og gå pent og alt det der til neste gang.

I går var det tirsdag og miljøtrening på Steinkjer igjen. Så jeg pakket bilen med hund og masse supergode godbiter og dro. Tina fikk være hjemme, men vi to tok en times joggetur først så det var ikke så synd på ho for det.

Vi møtte Kristine en halvtime før miljøtreninga startet. Gråna syntes det var storstas å få treffe Io. Ho er litt hormonellt ustabil om dagen og har prøvd å jokke og ri på flere av de stakkars dyra våres hjemme, så når ho da møtte en høy, kjekk, mørk og sprek kar trodde ho vel at ho var kommet til himmelen. Men dette skulle ikke vare. Da jeg og Kristine bestemte oss for at hilsinga var overstått og treninga kunne begynne var det ikke mye som minnet Gråna om himmelen lenger. Ho ble fryktelig frustrert og satte igang å bjeffe. Nytta ikke å få kontakt med henne i det hele tatt og de supergode godbitene var visst ikke gode i det hele tatt... Så kom det et par hunder til og frustrasjonen bare økte. Jeg lot Gråna få en time-out i bilen og roe seg ned litt.

Neste gang jeg tok ho ut var miljøtreninga i gang. Gråna var fortsatt ganske frustrert. Tok ho litt på siden og strødde litt godbiter på bakken. Da klarte ho å konsentrere seg på det en liten stund, men tok noen fine bjeffe-pauser fra godbitene inne i mellom.

Det var ikke fastlagt noen aktivitet denne gangen, så noen av deltakerne foreslo å gå i flokk. Så hele gruppa med ca 15 begynte å gå bortover langs veien. Jeg og Gråna hengte oss på og dannet baktroppen. Dette gikk kjempebra! Gråna rusla rundt i slakt bånd som om det var en helt vanlig dag for henne å gå på tur med tredve turkamerater. Hadde to hunder ved siden av oss, en straks foran og to bak. Ikke noe problem. Da de første i rekka stoppet opp og venta på oss bak satte Gråna igang med å bjeffe igjen, men så fort vi startet å bevege oss for å gå tilbake gav ho seg og var helt lugn igjen. Passerte en fire-fem nye hunder, stoppet for å bæsje og ellers bare kosa seg. Dette var nok nyttig trening!

Da jeg kom hjem i går kveld kjente jeg at panikken begynte å ta meg. Tenk om jeg skal ha to hunder som bare stresser og ikke klarer å være i nærheten av andre hunder!
Men etter en god natts søvn har roen sunket inn i meg igjen. Dette skal fikses! Tross alt var det jo en god nyhet at Gråna ikke virket særlig redd eller utrygg. Tror nok det var mest frustrerende å se så mange artige hunder uten å få lov til å sjekke dem opp. Dessuten har ho jo løpetid og kan vel bli litt ekstra skrullete av den grunn. Vel jeg skal ikke ta sorgene på forskudd. Vi prøver oss igjen og neste gang tror jeg at Gråna skal slite seg litt ut først, enten at vi treffer noen hunder ho kan leke med, eller at vi trener på et eller annet uten andre hunder i nærheten.