Endelig starta elgjakta! Og før vi visste ordet av det var den over :-/ Det gikk som på skinner og vi skjøt fullt kvota på en liten uke. I mellomtida fikk vi mange gode opplevelser, både hund og folk!

Gråna kunne vel ikke få en bedre første-jakt. Vi har holdt oss unna elgspor hele sommeren så jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå. Var jo forberedt på fullstendig lemmen-fiasko! På det andre drevet den første dagen fikk jeg svaret. Jeg og gråna gikk oss opp på ei egg og i det vi kom på toppen av den så jeg rett bort på ei lita ku som sto i ro på enda ei egg ca hundre meter unna. Gråna verken så eller lukta elgen, mens jeg sto og betraktet den i et par minutter uten mulighet for å skyte. Etter en stund for kua ned og vi gikk dit ho hadde stått. I det vi kryssa sporet glemte Gråna bort alt som hadde med lemmen å gjøre. Nå var det kun en ting å gjøre og det var å følge sporet! Etter en liten stund mens vi fortsatt gikk på sporet brøt lyden av skudd igjennom. Først ett og så ett til. Straks etter hørte jeg stemmen til Elg på sambandet. "Lita ku skutt og død" var meldinga. Vi kom oss omsider til skuddplassen og jo nærmere vi kom jo roligere ble Gråna. De siste 20-30 meterene fra der første skuddet hadde truffet og fram til der kua lå brukte vi sikkert flere minutter. Gråna stoppet opp og undersøkte blod og hår. Jeg hadde vel kanskje forventa litt lyd fra hunden i det ho fikk se den døde elgen, men ho var helt stille og gikk rolig bort og snuste og gransket den nøye og etterhvert sleika litt på den.


Grånas første møte med død elg.     (Foto: Elg Elstad)    



Elg starter utvomminga og Gråna gransker videre..

 
Dette var da Grånas første dag på jakt. Ho sov godt den kvelden for å si det sånn;-) Men jakta var langt i fra over. Ho skulle få oppleve mer før uka var omme. To dager senere spora vi oss inn på en elg som vi ikke tok løs før vi omtrent stanga inn i den. Vi var ikke mer enn 20 m fra den da vi oppdaga hverandre. Både elgen og Gråna skvatt ganske bra da!
Jeg og Elg bytta litt på å gå med Gråna, så jeg satt litt på post også. Og jeg var så heldig og fikk avslutte årets jakt. Jeg satt på post høyt oppe i fjellet. Kosa meg i flott vær med en stigende høstsol som såvidt traff meg der jeg satt i lyngen. Jeg kunne såvidt kjenne varmen fra den.
Da var det noe som beveget seg i synsfeltet. Ei ku. Tett etter fulgte kalven hennes. Like etter kalven dukket en okse opp.....PANG!

Og snipp snapp snute så var årets jakt-eventyr ute!
Både hund og eier(e) var fornøyde. Gråna imponerte meg den uka. Ikke bare viste ho at ho kan komme til å bli en veldig god elghund, men ho taklet alt annet den uka ekstremt godt også. Slappet av i bilen (noe vi sliter litt med ellers) og kom godt overens med de andre jegerne (både to- og firbeinte). Ho tok også livet med ro om ho ble bundet til et tre mens matmor stakk for å samle ved til kaffebålet.

Du och jag Gråna'n min!      (foto: Elg Elstad)

Årets sommer har vært litt ekstra travel da vi har planlagt og arrangert bryllup her på gården.
Skal se om jeg får igang blogginga litt igjen.. Mye som har skjedd. Har akkurat gjort ferdig en uke med elgjakt og Gråna fyller 1 år i dag! Hipp Hurra!!! Men dette må jeg nok ta en annen dag. Starter der jeg sluttet i våres, nemlig blodsportrening:

Høsten kom fort, men vi rakk å trene en del blodspor først. Begge hundene hadde veldig god framgang til å begynne med, men etterhvert som det kom til fler og fler lemmen i skogen dabbet interessen til Gråna av. Ho ble helt enkelt for opptatt av å lete opp og drepe lemmen at ho ganske fort glemte helt bort at det var blodsporet ho skulle gå etter. Da det nærmet seg september og jeg fortsatt ikke hadde funnet ut hvordan jeg skulle få Gråna til å gidde å spore i mer enn fem minutter skjønte jeg vel at planen om å få ho godkjent på blodsporprøve før jakta var i ferd med å gå i dass. Men jeg måtte prøve. Så jeg meldte meg på bevegelig prøve i elghundklubben. For å få ned nervene noen hakk meldte jeg på Tina også. Da kunne jeg starte med ho og se hva det gikk ut på (har jo aldri gått noen prøve før) før jeg skulle ut med Gråna. Tina har ikke trent så mye blodspor som Gråna og hvertfall ikke med tanke på noe prøve i første omgang, men motivasjon var null problem og stort sett har ho taklet nye utfordringer i sporet veldig bra.

Prøvedagen ble satt til 7. september og da dagen kom var jeg blitt sikker på at jeg og Gråna var sjanseløse. Derimot hadde jeg etter noen ekstra økter med Tina begynt å få trua på at vi faktisk hadde en viss mulighet på å komme oss fram til sporslutt.

Og jaggu klarte vi det! Eneste dommeren hadde å utsette på oss var farten som til tider var ganske høy. På kritikkskjemaet står det: "Tina tar sporet umiddelbart og sporer sikkert og godt hele sporet. farten er til tider i meste laget." På sporstart og tempo fikk vi "Godt/Godkjent" og på tapsarbeid, konsentrasjon og vilje, arbeidsmåte og helhetsinntrykk; "Meget godt".  Det hele endte med 1. premie!

For Gråna gikk det ikke så ille som fryktet. Ho begynte å spore ganske bra, men motivasjonen dabba mer og mer av før ho gav det opp ved vinkel med sporopphold. Da var det på tide å søke opp smågnagere istedenfor.

Nå får Gråna en pause fra blodsportreninga. Skal ikke starte opp før jeg har klart å finne en knakende god belønning som overgår lemmenjakta. Om ikke jeg finner det, så får vi nok helt enkelt vente til neste år.